Inne i en prøve på destillasjon av timian-essensolje: Fra tørket urt til et rent oljelag

Inne i en destillasjonsapparat for timian-essensol: Fra tørket urt til et rent oljelag

Dampdestillasjon ser enkel ut på papiret. Varm opp vann, led dampen gjennom urten, kondenser den og samle inn oljen. Alle som faktisk har kjørt en destillasjonsapparat vet at utfordringen ligger noe annet sted: i de tretti centimeterne av glass hvor kondensatet må bestemme seg for om det skal separere tydelig eller bli en emulsjon som du vil bruke resten av dagen på å fange inn.

Denne uken kjørte vi en prøvebatch med tørket timian på ett av våre mobilmonterte destillasjonssystemer. Bildene nedenfor er fra denne kjøringen – ikke en illustrasjon og ikke et standardbilde. Det er nettopp poenget. Alle kan nevne et utbytte-tall. Det en kjøper faktisk trenger å se, er om utstyret produserer et skarpt, tydelig oljelag ved slutten av prosessen.

Slutten på kjøringen: et tydelig gullgult oljelag hviler på klar hydrosol inne i glassseparatoren.

Hvorfor vi kjører en prøve før vi gir et tilbud på en produksjonslinje

Timian er ikke et tilgivende materiale. Dets olje finnes i kjertler på bladet og på de fine stenglene, de verdifulle fraksjonene er flyktige, og urten kommer med mye støv og ødelagte blader som vil gjøre to uangename ting hvis du lar dem: brenne seg på oppvarmingsflaten og stabilisere en emulsjon i separatorn.

Derfor, før noen fastsetter karstørrelse, dampkapasitet eller kondensatorareal, fyller vi et ekte parti av kundens eget materiale og observerer hva som skjer. En prøvekjøring tar én dag. En feil dimensjonering koster en sesong.

Trinn én, og det trinnet som oftest utelates: vei den tørkede urten før fylling, slik at hvert senere tall har en nevner.

Trinn 1 — Vei materialet, deretter se på det

Partiet kom som tørket, hakkede timian — blad, fine stengler og en synlig andel støv. Det ble veid i en rustfri bøtte på en elektronisk gulvvekt før noe annet skjedde, fordi et utbytetal uten kjent inngangsvekt er en rykte, ikke en måling.

To observasjoner på dette tidspunktet er viktigere enn vekten selv:

Innhold av finstoff. Støv og knust blad pakkes sammen til et tett lag. Dampen følger da veien med minst motstand rundt det i stedet for gjennom det, og du uttrekker partiet uregelmessig.

Fukt. Ganske tørr urt rehydrerer sakte og uregelmessig i apparatet; svært fuktig urt spiller bort damp på å varme opp vannet til riktig temperatur. Uansett hvordan, oppfører de første tjue minuttene av kjøringen seg annerledes.

For et materiale som er så støvete, fyller vi apparatet løst i stedet for å trykke det ned, og vi holder dampfarten moderat i begynnelsen slik at laget blir gjennomvått før det skal avgir olje.

Steg 2 — Selve utstyret

Enheten som brukes her er bygget på en rustfri skid: en uttrekkingsbeholder med flenset, tetningsutstyrt lokk og en motorisert deksel, en isolert dampledning, en kondensator, en glassolje–vannseparator med PTFE-hahn, en rustfri mottaker under den og et PLC-touchpanel som styrer oppvarmingen og kjøringen.

Arbeidssettet: ekstraksjonskar, isolert dampledning, kondensator, glassseparator og mottaker på én ramme, med et touchpanel-PLC på høyre side.

Tre detaljer ved konstruksjonen bør fremheves, fordi de ofte fjernes fra billige enheter for å redusere kostnadene:

Separatoren er av glass, og den ligger i dampbanen der du kan se den. En rustfri separator er billigere og sterkere, men den skjuler det eneste diagnostiske verktøyet du har. Med et siktkar kan du se oljebanden vokse, bli tynnere eller stå stille – og du vet innen få sekunder om destillasjonen går som den skal eller om kondensatoren er overfylt.

Separatoren har en virkelig utløpsåpning og et virkelig oppholdsvolum. Oljen trenger rolig tid til å stige. En separator som bare er en T-formet kobling i rørledningen vil føre olje videre til mottakeren, og du vil finne den senere i hydrosolekaret.

Alt som kommer i kontakt med væske er laget av rustfritt stål, og pakningene er av silikon eller PTFE. Eteriske oljer er løsningsmidellignende. De vil gjerne ta opp plastifiserer fra en billig pakning, og du vil lukte det i den ferdige oljen.

Steg 3 — Damp, kondensat og den første skyggefulle dråpen

Vann tilføres, beholderen forsegles og varme legges til. Det første kondensatet som når separatorn er ikke olje – det er en melkaktig, opalescerende strøm av hydrosol med olje spredt gjennom den som mikrodråper. Dette er normalt. Det er også det øyeblikket der en dårlig designet separator begynner å svikte: hvis strømmen er for rask eller veien for kort, går denne «melken» rett gjennom, og oljen forlater separatorn sammen med vannet.

Deretter løses dispersjonen opp. Dråpene slår seg sammen, den lettere fasen stiger opp, og et bånd dannes øverst i separatorn.

Hva separatorn faktisk viste

Skarp grenseflate, ingen «rag»-lag, ingen melkaktig bånd, klar hydrosol nedenfor – de tre tingene vi sjekker før vi anser en destillasjon for vellykket.

Mot midten av destillasjonen var bildet entydig:

Et tydelig gullgult oljebånd situerer seg over den vannbaserte fasen, med en flat, stabil grenseflate i stedet for en gradvis gradient.

Ingen emulsjonsring. Ingen melkeaktig krage som sitter fast på glasset ved grensen, noe som oppstår når finpartikler, varme og turbulens kombineres.

Klar hydrosol under. Lett sløret utseende er akseptabelt; melkeaktig er ikke det, fordi «melk» i vannet er olje du har betalt for og som du snart vil kaste bort.

Det er hele kvalitetsargumentet, og det er et visuelt argument. En ren grenseflate betyr at dampen ikke overopphetet materialet, at kondensatoren utfører sitt arbeid, at separatorstørrelsen er riktig, og at materialet var rent nok til å unngå emulgering. Du trenger ikke et laboratorium for å lese dette. Du trenger kun et inspeksjonsvindu og vanen av å se på det.

Hydrosol er ikke avfall

Timianhydrosol — den aromatiske vannfasen som samles på bunnen av separatoren — er et salgbart produkt i seg selv: kosmetisk grunnstoff, kosmetisk ingrediens, husholdningsprodukter. På dette anlegget ledes det fra utløpet på separatoren til en rostfri mottaker i stedet for å bli ledet til gulvet.

Hvis du beregner kostnaden for et timianprosjekt utelukkende basert på oljen, lar du inntekter gå tapt nedover avløpet. Men det blir bare inntekt hvis hydrosolen fanges opp rent, noe som fører deg tilbake til samme krav: en separator som skiller effektivt fra begynnelsen av.

Hva dette betyr når du skalerer opp

En pilotkjøring gir deg ikke utbyttet for en produksjonslinje. Den viser deg i stedet hvordan problemet ser ut, og fire ting overføres direkte fra en 20-liters prøve til en to-tonns beholder:

Ofte Stilte Spørsmål

Hvordan vet du når en timiandestillasjon er ferdig?

Du følger oljebanden. Så lenge det fortsatt vokser, utfører dampen fortsatt arbeid. Når bandet stopper med å stige og kondensatet som kommer ut har blitt flatt og vannaktig, er all gjenvinnebar olje ut. Tid alene er en dårlig indikator, fordi den avhenger av ladningsstørrelse, kverning og dampmengde.

Kan samme anlegg destillere andre urter?

Ja — lavendel, rosmarin, oregano, peppermint, sitruskrem med en tilpasset oppsett. Det som endrer seg, er dampmengden, kjøretiden og, avgjørende, rengjøringen mellom partiene. Restolje oksiderer, blir klebrig og fører smak over til neste materiale.

Trenger vi glassseparator, eller kan vi bruke rustfritt stål?

For en pilot- eller liten produksjonsenhet, kreves glass. Det er den eneste måten å se hva som skjer i sanntid. På store linjer blir separatoren en rustfri dekanter, og man stoler på instrumentering — men da bør man allerede vite, fra prøver, hvordan tallene bør se ut.

Testing av ditt eget materiale

Send oss et prøveutvalg av din urt — tørket timian, oregano, rosmarin, lavendel, eller hva du jobber med — og vi kjører den på en pilotoppstilling og sender deg bildene, separasjonsoppførselen og en størrelsesanbefaling for produksjonslinjen. Ingen forpliktelse, og ingen utbytteprosent oppdiktet på et tilbudsdokument.

Shanghai Ruiyuan Machinery — destillasjons- og ekstraksjonsutstyr, bygget og testet før det sendes.